Leksjoner i en verden av urettferdighet

På dette nettstedet kan du se hvordan livet i Brasil er fargerikt og vanskelig, og historier om dyptgripende endringer i mennesker og samfunn. Spillefilmen Brasiliens menn forteller historien om havnearbeiderne i Rio de Janeiro på 1950-tallet. I New World News vol.28 1980 møter du Luiz og Edir Pereira fra et slumkvarter. I begynnelsen av tjueårene hadde jeg gleden av å jobbe sammen med dem og andre for Initiatives of Change i Brasil. Innsikten og erfaringene fra den gang, og relevansen av dem, har blitt tydeligere etter hvert som årene har gått.

Den brennende ettermiddagssolen fikk den bleke norske huden min til å bli rød. Trebarakker og murhus lå i åssiden ovenfor. Fargerike i solskinnet, men truet av jordras i styrtregn. Selv om det var usikre konstruksjoner, var dette folks hjem. I og rundt den vakre byen Rio de Janeiro bodde folk i slumbyer, "favelaer", i skur som var bygget ulovlig på bratte åser eller på stylter i våte myrområder, eller til og med under viadukter. Altfor ofte foraktet av dem som hadde det bedre, bidro innbyggerne til å få samfunnet til å fungere med sitt harde arbeid og sine ferdigheter som snekkere, elektrikere, flisleggere, sykepleiere, renholdere og drosjesjåfører. Slik var virkeligheten da jeg kom til Brasil på begynnelsen av 1970-tallet, og slik er den fortsatt. I dag kalles de oftere samfunn, og antallet mennesker som bor der har økt. Det samme har narkotikahandelen, noe som gjør det vanskelig for lokalsamfunnsforeningene å velge sine ledere i rettferdige valg.

Jeg følger Luiz Pereira opp de bratte trappene og inn blant hyttene som står for tett til å gi noe privatliv. Varme smil, latter og nysgjerrige blikk ønsket oss velkommen. Luiz gjorde utallige stopp for å snakke med folk. Dette var hans verden. Han kom hit som ung mann sammen med sin kone Edir fra Fortaleza nordøst i Brasil. De hadde oppdratt fem barn i dette miljøet. Han ble leder for et lokalsamfunn på 3000 mennesker som bodde på høyden "Morro de São João". Senere ble han også valgt til å lede et lokalt favela-råd som representerte nesten 50 000 mennesker.

En annen favela-leder henvendte seg til ham med ideen om at endring i samfunnet starter i våre egne liv og ved å lytte til Guds stemme i våre hjerter. Luiz motsatte seg dette. Det tok mange og lange diskusjoner før han lot seg overbevise. Men resultatet ble at lederskapet hans ble mer inkluderende og demokratisk, og han klarte å overvinne fiendskap og splittelse i sitt eget lokalsamfunn. Han ble en del av et team av lokalsamfunnsledere som hadde følgende budskap til myndighetene: Vi er ikke én million problemer i favelaene, men to millioner hender som er klare til å løse problemene. Disse lokalsamfunnslederne vant boligmyndighetenes respekt og tillit og bidro til å utarbeide planer som ga bedre boliger til favelaene.

Etter iherdig innsats lyktes det Luiz å få blokker med leiligheter til alle i sitt eget lokalsamfunn, på en høyde like ved der de gamle skurene deres hadde stått. Kona var overlykkelig over å ha innlagt vann i hjemmet. Nå var det slutt på å bære tunge bøtter opp bakken fra den felles vannkranen.

Jeg la merke til Luiz' entusiasme når jeg snakket med folk den ettermiddagen og ved utallige andre besøk. Det var smittsomt. Han kunne ha sittet hjemme i sin egen leilighet. Men det var en lidenskap og et sterkt ønske om å støtte og hjelpe dem som trengte det, som motiverte ham og fikk ham til å fortsette å oppsøke samfunnsledere og andre i favelaene.

Det var denne drivkraften og dette engasjementet som tiltalte meg. Opphetede diskusjoner om voldelige revolusjoner og hvordan man kan oppnå rettferdighet i Latin-Amerika hadde opptatt meg på skolen. Her var jeg tett på mennesker i utkanten av samfunnet som hadde begynt å oppdage sitt eget menneskeverd. De så på hva de selv kunne gjøre for å endre livet og omgivelsene sine i stedet for å synke ned i sinne og fortvilelse. De tente en flamme av håp i hjertet mitt, som fortsatt er levende nesten femti år senere.

En hendelse med en annen venn, Antonio Rodrigues, reiste imidlertid et ubehagelig spørsmål som også har fulgt meg siden. Han og jeg var på vei til noen gateselgere i byen Nova Iguaçu i nærheten av Rio de Janeiro. Jeg kjørte, og vi havnet i en vanskelig trafikksituasjon. Antonio foreslo én ting, men jeg var sjåføren og følte at jeg måtte ta en rask avgjørelse, og det gjorde jeg. Umiddelbart fikk jeg en strøm av sinte ord om at Europa hadde utnyttet Brasil og at "selv i dag forteller dere oss hva vi skal gjøre i vårt eget land." Jeg ble opprørt. Hvordan kunne en enkel uenighet om veivalg i den kompliserte brasilianske trafikken utløse en slik storm og piske opp grunnleggende spørsmål om rettferdighet? Og jeg, en velmenende ung nordmann, var plutselig blitt en representant for undertrykkeren, Europa.

Antonio hadde lidd mye i livet og var i ferd med å bli delvis blind i slutten av trettiårene. Jeg var fristet til å avfeie hendelsen som et resultat av hans personlige traumer. Men jeg visste at det lå mer bak. Vi snakket åpent sammen, og noen måneder senere var jeg sammen med ham i hjembyen Salvador da Bahia, der rundt 70 prosent av innbyggerne er svarte eller fargede. Han tok meg med til torget der slaver hadde blitt solgt og kjøpt. De gamle brosteinene var de samme som slavene hadde stått på i lenker. Antonio var selv etterkommer av slaver. Gårsdagens brutalitet og urettferdighet kom så nær.

Luiz Pereira og andre brasilianske venner viste meg at midt i fattigdom og fortvilelse kan mennesker finne verdighet og håp. Men hva med døren som Antonio åpnet for meg?

Europeiske land drev slavehandel og utnyttet Brasil i århundrer, og utnyttelsen fortsetter fortsatt med andre midler. I tillegg har de rike og mektige elitene i Brasil selv marginalisert millioner av sitt eget folk. Det er åpenbart en del ugjort før folk kan oppleve verdighet og rettferdighet.

I USA førte det brutale drapet på den svarte mannen George Floyd av en hvit politimann i 2020 til store omveltninger og demonstrasjoner verden over. Det fikk også mange til å tenke dypere over arven etter slaveriet. Det gjaldt også den kjente reporteren og nyhetsoppleseren på BBC, Laura Trevelyan. Hun og andre i hennes familie undersøkte hvor familiens rikdom kom fra, og oppdaget at forfedrene hadde eid 1000 slaver og en plantasje på øya Grenada. Hun laget en dokumentarfilm for BBC der hun møtte noen av de menneskene hvis forfedre hadde vært slaver. Sammen med seks familiemedlemmer reiste hun til Grenada for å be om personlig unnskyldning og, som et første skritt i gjenopprettende rettferdighet, donere penger som skal investeres i utdanning. Den nederlandske regjeringen har også bedt om unnskyldning for landets rolle i slavehandelen og opprettet et fond som skal bidra til å håndtere arven etter slaveriet.

Kjernen i Initiatives of Change er tanken om at endring starter med at vi innser våre egne synder, angrer, ber om unnskyldning og tilgivelse og gjør opp for uretten som er begått.

Europa har ofte forsøkt å bidra til å løse problemer og konflikter på andre kontinenter. Nå er det kanskje på høy tid at Europa reparerer skadene vi selv har forårsaket på disse kontinentene gjennom utnyttelse av ressurser og ydmykelse og undertrykkelse av mennesker. Laura Trevelyan og andre kan ha vist oss veien.

Du finner hele historien om Luiz Pereira og andre samfunnsledere i kapittelet "People Power in Rio's favelas" i Mary Leans bok Bread, Bricks, Belief: Communities in Charge of Their Future (utgitt i 1995 av Kumarian Press).