Hopp til hovedinnhold

Bill Cameron-Johnson (1926-2000)

Forfatter (e):
Hans talenter ble matchet av en beskjeden beskjedenhet, ydmykhet og mangel på selvreklame.

Denne siden er automatisk oversatt.

William Cameron-Johnson var fast designer ved MRAs Westminster Theatre i London, en dyktig grafisk designer og en produktiv bokillustratør. Fra tidlig i tjueårene viet Bill Cameron-Johnson ("W. Cameron Johnson") sitt talent til Moral Rearmament, den verdensomspennende åndelige og etiske bevegelsen som ble grunnlagt av Frank Buchman i 1938. Han var fast designer ved MRAs Westminster Theatre i London i 15 år og kunstnerisk leder for det amerikanske filmstudioet i åtte år.

Han var også en dyktig grafisk designer og en produktiv bokillustratør. Hans tegneseriehåndbok Where Do We Go From Here? (skrevet sammen med Hannen Foss, 1952), den første av mange bøker han illustrerte, ble trykt på 25 språk og solgt i hundretusener av eksemplarer over hele verden.

Cameron-Johnson var glad i poesi og historie - med en spesiell fascinasjon for heraldisk design - og hadde en engasjerende sans for humor. Likevel ble hans talenter matchet av en beskjeden beskjedenhet og mangel på selvpromotering. Han var en ydmyk mann, og dette gjenspeilte hans kristne tro. Han var en stor oppmuntrer av andres prosjekter og hadde et spesielt forhold til unge mennesker.

Bill Cameron-Johnson vokste opp i Gloucestershire, og selv om han som voksen hovedsakelig bodde i London og USA, beholdt han en "burr" fra West Country til slutten av livet. Etter å ha tjenestegjort i Coldstream Guards fra 1944 til 1947 utdannet han seg til illustratør ved Borough Polytechnic i Sør-London.

Da han forlot kunstskolen, bestemte han seg for å stille seg til tjeneste for MRA. Under arbeidsnavnet W. Cameron Johnson var han etterspurt som tegneserietegner og illustratør for MRAs publikasjoner, som scenograf for skuespill ved MRAs internasjonale senter i Caux i Sveits og for filmer ved MRAs filmstudio på Mackmac Island i Michigan. Han designet kulissene til MRAs første profesjonelle produksjon ved Westminster Theatre, The Hurricane (1961), og vendte tilbake til USA for å designe filmen Voice of the Hurricane (1964), basert på teaterstykket og med den afroamerikanske mezzosopranen Muriel Smith i hovedrollen. Arbeidet med filmdesignen førte ham til Kenya, der han tegnet boliger i "kolonistil" til filmsettene sine.

I 1965 vendte Cameron-Johnson, sammen med sin amerikanske kone Phyllis, tilbake til London for å designe kulisser i sterke Van Gogh-farger til familieforestillingen Give a Dog a Bone, som skulle gå i 11 julesesonger på Westminster Theatre. Han designet også reklamen for forestillingen og kulissene til filmversjonen fra 1965. Deretter fulgte en strøm av scenografier på Westminster, blant annet Happy Deathday, som Cameron-Johnson også designet filmsett til, Mr Wilberforce MP, Hideout, Ride! Ride !, Fire og Gavin and the Monster.

Han var visuell regissør for multimedieproduksjonen Cross Road (1972), som innebar å skape nye teknikker for design og tegning for storskjermprojeksjon, og som også ble filmatisert året etter. Dette førte til at han utviklet en rekke andre multimedieproduksjoner, blant annet hans History of Theatre, som gledet de tusenvis av skolebarna som deltok i Westminsters utdanningsprogram A Day of London Theatre, og som senere ble laget som film og video. Han produserte lignende produksjoner om Labour-pioneren Keir Hardie og, senest, William Wilberforce and the Anti-Slavery Campaigners, også nå på video.

Samtidig var Cameron-Johnson etterspurt som grafisk designer for teater- og filmreklame og som illustratør for bøker. Han laget bokomslag til mer enn 20 titler. Men det som kanskje lå hans hjerte nærmest, var de illustrerte barnebøkene han arbeidet med sammen med sin kone Phyllis som redaktør, Engine People (av Marianne Lindroos, 1980), Return of the Indian Spirit (av Vinson Brown, 1981), Chico the Street Boy (av Evelyn Puig, 1984) og ikke minst Boy on a Bus (1990), som han både skrev og illustrerte.

To og en halv uke etter at han ble rammet av en hjernesvulst, klarte han å fullføre designene til en fotoutstilling bestilt av de nåværende eierne av studioet på Mackinac Island, som nå er innlemmet i et stort hotell- og konferansesenter. Han hadde også begynt å produsere utsøkte fargetegninger til en enmannsversjon av The Legend of the Fourth King som skulle fremføres av hans venn, den parisiske skuespilleren Michel Orphelin, men den raske spredningen av kreften betydde at hans rolle i prosjektet måtte oppgis.

av Hugh Steadman Williams

William George Cameron-Johnson, teater- og filmdesigner, grafiker, illustratør og tegneserieskaper: født 9. mars 1926 i Gloucester, gift i 1958 med Phyllis Kaempfer, død 11. juli 2000 i London.

Denne artikkelen ble først publisert i The Independent 28. juli 2000.

Artikkelspråk

English

Artikkeltype
Artikkelår
2000
Publiseringstillatelse
Gitt
Publiseringstillatelse refererer til rettighetene til FANW til å publisere hele teksten til denne artikkelen på denne nettsiden.
Artikkelspråk

English

Artikkeltype
Artikkelår
2000
Publiseringstillatelse
Gitt
Publiseringstillatelse refererer til rettighetene til FANW til å publisere hele teksten til denne artikkelen på denne nettsiden.