Denne siden er automatisk oversatt.
Jean-Jacques Odier var sekretær for den fransktalende verden for International Communications Forum fra starten i 1991. Han samarbeidet med president Bernard Margueritte på mange ekspedisjoner for å sette opp ICF-konferanser. I de første årene fant 28 internasjonale konferanser sted på fem kontinenter. Hans liv og interesser dekket et bredt spekter. En nær mediekollega, en engelskmann, bosatt i Sveits, Andrew Stallybrass skriver som en venn gjennom mange år:
Jean-Jacques Odier døde mandag 19. juni 2017, og begravelsen hans var lørdag 24., hans 90-årsdag. Han beskrev seg selv som det svarte fåret til bankfamilien i Genève. Etter studiene ved Genève-universitetet valgte han å bruke resten av livet på å jobbe uten lønn for Moral Re-Armament, nå Initiatives of Change. Han ble venn med fagforeningsfolk og besøkte arbeidere i industrielle forsteder i Frankrike. Han skrev skuespill, spesielt en profetisk komedie-musikal kalt 'Pitié pour Clémentine' der statsministeren henter inn en datamaskin for å styre staten: menneskelige følelser og feil skaper et slikt rot. Dette var i 1967! Hans skuespill om livet på den franske pioneren Jean Jaurès mottok en pris fra kantonen Genève, men det har dessverre aldri blitt satt opp.
Det var årevis med brobyggingsarbeid i Frankrike, spørsmålene om å leve sammen på tvers av forskjeller, dialog med muslimer, bygge relasjoner med politiet - saker som fortsatt er fryktelig gyldige i dag.
Med et lite team av venner og kolleger grunnla han magasinet 'Changer', som han var sjefredaktør for i mange år, som var banebrytende for et autentisk latinsk og frankofonisk uttrykk for ideene og erfaringene til MRA. En skarp skribent, og en til tider krevende redaktør, var han en omsorgsfull mentor for mange yngre menn og kvinner i ferdighetene med å skrive, korrekturlese, designe og trykke produksjon. Han var et engasjert medlem av International Communications Forum som kjemper for medieetikk og bidro til å produsere deres "Sarajevo-engasjement".
Han etterlater seg en rekke jazzy sanger, fantastiske fra en som ikke hadde noen formell musikalsk trening, og som ikke engang kunne lese eller skrive musikk. «Det finnes ingen små land» var tittelen på sangen hans for Sveits, med budskapet om at du bare er så liten som du tror du er. Han skrev et fascinerende selvbiografisk memoar, og i pensjonisttilværelsen videreutviklet han sine kunstneriske ferdigheter som maler, og vi er stolte eiere av to oljemalerier kjøpt på en utstilling i Ferney-Voltaire rett over grensen til Genève hvor de bodde før deres endelige. flytte hit. Og ser tilbake, kan vi kanskje se en kjærlig hånd her, så raskt en grusom sykdom ble diagnostisert. Denne lange kampen fratok Jean-Jacques sakte alt bortsett fra hans nysgjerrige og stridbare ånd, hans sans for humor, hans tro og hans nåde. Han talte på medisinske konferanser, og ga pasientenes perspektiv. Han fortsatte å skrive artikler, e-poster og brev, takket være et fantastisk stemmegjenkjenningsprogram som tillot ham å diktere, ved hjelp av fotpedaler, lenge etter at han hadde mistet bruken av fingrene. Han talte på medisinske seminarer, og ga pleierne det sårt tiltrengte pasientperspektivet.
Han ble aldri kjent for sin tålmodighet, spesielt med datamaskiner. Du visste alltid når den dumme maskinen hadde gjort en feil. Jeg husker jeg besøkte ham på rommet hans da han slet med et brev til en fransk politisk person, og tekstblokker dukket opp i rød kursiv. Jeg prøvde å hjelpe, satte meg ved tastaturet, og ting ble radikalt verre. Det tok oss noen minutter å forstå at stemmegjenkjenningsprogrammet forsøkte desperat å følge med på samtalen vår og forstå en ny og ukjent stemme! Som ofte med Jean-Jacques, fikk vi en god latter av oss selv.
Han bar sin sykdom med enormt mot og nåde. Han ble verdsatt og ledsaget av sine to kjærlige sønner, deres koner og hans barnebarn. Og selvfølgelig av hans elskede Marie-Lise, som bodde i deres gamle leilighet så nær det medisinske hjemmet han flyttet til. I sin skremmende raske elektriske rullestol kunne han suse rundt på besøk.
På mitt siste besøk, bare forrige uke, spurte han meg om min fars død og hva det hadde lært meg. Han la merke til endringene mellom forholdet til foreldrene og måten barnebarna hans nå strøk over kinnet. Da jeg dro sa jeg: 'Adieu', farvel, men betro ham også til Gud, og sa så: 'Til neste gang vi møtes.' Hans siste ord til meg var: 'Hvis ikke før!'
I begravelsen, på en brennende varm dag, samlet venner og familie seg for et siste farvel. Den protestantiske kirken fra 1600-tallet var en av de første spesialbygde etter reformasjonen, som et amfiteater med fokus på prekestolen. Marie-Lise fikk styrke gjennom dagen; en av de siste som kom inn i kirken, vinket hun til sine forsamlede venner. Både sønner og det eldste barnebarnet snakket, det samme gjorde den nåværende lederen av familiebanken, som snakket direkte med Jean-Jacques: «Du var elegant i din måte å være på. Du var en god mann. Onkelen som man drømmer om å ha.' Kirken var full av blomster, og et sjenerøst utvalg av maleriene hans.
