Denne siden er automatisk oversatt.
Når han smiler, lyser hele ansiktet hans opp, og du føler en umiddelbar kontakt, en varme fra et menneske til et annet. Åpen. Sjarmerende. Lett å like. Men bak dette bærer Letlapa Mphahlele, sørafrikansk frigjøringskjemper, på de knusende konsekvensene av forferdelige beslutninger.
Det begynte for lenge siden, i august 1978. Da var Letlapa bare 17 år gammel da han en tidlig morgen forlot landsbyen Manaleng nord i Sør-Afrika uten å fortelle det til foreldrene og flyktet til Botswana. Han hadde opplevd Soweto-opptøyene i 1976, om enn på avstand, og ble radikalisert av en dyp følelse for den fordrivelsen og volden folket hans hadde vært utsatt for gjennom mange generasjoner.
En tanke surret i hodet hans: "Jeg må forlate landet for å studere og utdanne meg til soldat, og vende tilbake for å bekjempe de hvite".
Hans målbevissthet og kompromissløse engasjement drev ham inn i Pan Africanist Congress (PAC), den mest radikale av de sørafrikanske frigjøringsbevegelsene som da befant seg i eksil. Intensiteten i hans ønske om å frigjøre landet sitt gjorde at han raskt steg i gradene og ble operasjonsleder i PACs væpnede fløy, Azanian Peoples' Liberation Army (Apla).
I 1993 hadde han flyktet tilbake til Sør-Afrika. I juli stormet væpnede Apla-kadre under hans kommando inn i St James's Church i Cape Town under kveldsgudstjenesten og drepte 11 mennesker og lemlestet mange andre. Fem måneder senere angrep en annen gruppe Apla-krigere en populær taverna i Cape Town. Fem mennesker omkom, deriblant Lyndi, den eneste datteren til Ginn Fourie, foreleser ved universitetet i Cape Town.
De grusomme angrepene brant seg inn i Sør-Afrikas bevissthet, og Apla-soldatene som utførte dem, ble jaktet på og straffeforfulgt. Mannen som hadde kommandoen over dem, kunne ha unngått tiltale siden han flakket inn og ut av Sør-Afrika og ikke var til stede under angrepene. Men dette passet ikke for Letlapa Mphahlele.
"Jeg har aldri vegret meg for å ta ansvar for aktivitetene i Apla på den tiden jeg var driftsdirektør", sier han med sin stille, men bestemte stemme. "Da Heidelberg Tavern ble angrepet, hadde jeg gitt en ordre om å stanse angrep på sivile mål. Jeg opphevet denne ordren etter at fem skolebarn ble drept av det sørafrikanske forsvaret i Umtata (i Eastern Cape).
"Jeg mente også at fotsoldatene som utførte angrepene, ikke skulle ta på seg skylden. De gjorde det ikke uten min tillatelse. Jeg godkjente målene. Alt sagt uten følelser, stille og bestemt.
Han møtte for sannhets- og forsoningskommisjonen (TRC), opprettet av Nelson Mandelas regjering for å avdekke sannheten om fortiden og lege sårene. Han ble oppfordret til å "avsløre alle mine forbrytelser", med en forutsetning om at han kunne få amnesti hvis han gjorde det. Han nektet og insisterte på at han hadde ført "en rettferdig krig som ikke burde behandles som en forbrytelse". Han ble tiltalt i Høyesterett, men ble til slutt frikjent på grunn av en teknikalitet i fjor.
I mellomtiden foregikk det dyptgripende endringer i Mphahlele, og mange av de menneskene som var dypt berørt av ordrene hans. Det var særlig to personer som kom til å påvirke ham dypt.
I 1998 møtte Mphahlele Charl van Wyk, en av de overlevende etter massakren i St James's Church. "Charl var mannen som besvarte ilden og såret en av Apla-kadrene i kirken", sier Mphahlele. "Møtet mitt med Charl ble tilrettelagt av journalister som hadde intervjuet oss hver for seg, og foran TV-kameraene tok vi hverandre i hånden og delte erfaringer fra ulike ståsteder. Dette var begynnelsen på en spennende reise som jeg skulle få være med på.
På denne reisen har han også funnet sammen med Ginn Fourie. Hun strevde med å forsone seg med sin eneste datters voldelige død, og hadde møtt drapsmennene som søkte amnesti hos TRC, og tilgitt dem.
"Vi møttes i fjor, og det har vært en dyp og ydmyk opplevelse for meg å være sammen med Ginn", sier Mphahlele. "Jeg er ateist, men jeg tror fullt og fast på forsoning. Å møte sjel til sjel, person til person.
Frøene til den reisen han har begitt seg ut på, ble sådd for noen år siden, da Mphahlele møtte både fortiden og fremtiden med den tøffe blikket han har brukt til å teste alle sine antakelser gjennom 42 år.
"Ingen konflikt bør vare evig", sier han. "Det som skjedde, var et resultat av historien, og da bladet ble snudd, visste jeg at det ikke var nok å ha lovgivning for å få forsoning på plass. Som mennesker må vi se hverandre i øynene og gjenopprette relasjoner.
"Jeg måtte innse at mennesker ble drept og skadet på grunn av mine ordrer, og at jeg måtte sette meg ned med dem som var villige til å gjøre det, og åpne våre hjerter for hverandre.
"Når jeg gjør dette, er det ikke en partipolitisk oppgave. Det er en intens menneskelig oppgave. De menneskene vi hadde kjempet mot og skadet og påført sorg, var aldri våre direkte fiender. Men de led. Min jobb er å nå ut til dem som overlevde. Ved å møtes er vi i stand til å gjenopprette hverandres medmenneskelighet.
Ikke alle som ble berørt av angrepene, har tatt imot Mphahleles utstrakte hånd - og han fordømmer dem ikke. "Noen har bestemt seg for ikke å tilgi meg for det jeg har gjort. Jeg vet at det ikke er lett å tilgi, og jeg forstår dem. Men for dem som tilgir meg, er det starten på gjenoppbyggingen av lokalsamfunnene våre.
Mphahlele sier at han henter styrke fra reisen han har foretatt, og fra responsen fra dem som har sluttet seg til ham til tross for lidelsene han har påført dem. "Det er oppdraget mitt. Jeg oppsøker så mange som mulig av dem som er blitt fattigere på grunn av min dom, og ber dem om tilgivelse", sier han. "Samtidig vet jeg at de har all grunn til å gå til sak mot meg og føle seg bitre.
Den styrken og misjonen som drev ham i eksil og inn i et oppgjør med urettferdigheten, har ikke blitt svekket. Forandret, ja, men uforandret i sin besluttsomhet om å gjøre en forskjell. "Jeg er en opprører og har alltid vært det", forklarer han. "Jeg har motsatt meg hykleriet i de politiske strukturene og har aldri hatt politiske verv. Dette til tross for oppfordringer fra ledere i PAC, som han fortsatt støtter lojalt - og like lojalt kritiserer for sine mangler.
"Jeg er stolt over å være en del av PAC, en organisasjon som en gang var en selvsikker midtpunkt i sørafrikansk politikk", skriver han i selvbiografien Child of this Soil (Kwela, 2002). "PAC er nå redusert til en skygge, takket være sin uvanlige tilblivelse og andre selvforskyldte sykdommer".
Men Mphahlele er for tøff og visjonær til å bli sittende fast i kritikken. "Drivstoffet som holder meg i gang nå, er samfunnsengasjement", sier han. Og smilet tar over og lyser opp tilværelsen hans. "Med tilgivelsens gave, som så mange svarte og hvite mennesker har gitt meg, fornyer jeg samfunnsutviklingen.
2. desember i fjor ble Mphahlele formelt ønsket velkommen tilbake til landsbyen sin i Limpopo-provinsen. Æresgjestene ved denne anledningen var Ginn Fourie og Charl van Wyk. Han fortalte om sin forsoningsfilosofi og leste et dikt han hadde skrevet året før til Fouries datter Lyndi (se slutten av denne artikkelen).
"Vi bør ikke gratulere oss selv med at vi har oppnådd forsoning", sa han rett ut til massene som hadde møtt opp for å møte ham, den hjemvendte eksilanten. "Det vi gjør i dag, er bare et forsøk på forsoning. Forsoning er holistisk. En prosess, ikke en hendelse. Ekte forsoning kan ikke være blind for historien og fortidens urettferdigheter. Vi må gå lenger enn å preke om forsoning og begynne å praktisere det i de tørste landsbyene og sultne townshipene.
"Kolonitidens ekspropriasjon av land etterlot ikke den afrikanske urbefolkningen noe annet valg enn krig. Hvis vi ikke tar tak i landspørsmålet og sørger for en rettferdig omfordeling av rikdom, vil forsoningsarbeidet vårt bli undergravd. Ekte forsoning tar for seg de økonomiske realitetene og retter opp sosioøkonomisk urettferdighet.
Samtidig, la han til, er vold og forsoning uforenlige størrelser. "I fortiden delte apartheid oss rasemessig og etnisk. Generasjonene som ligger foran oss, vil ikke tilgi oss hvis vi fortsetter å holde oss adskilt av eget valg. Deretter henvendte han seg til Fourie og van Wyk, "mennesker som hadde all grunn til å hate, men som valgte å forstå og tilgi". "Takk for tilgivelsens gave", sa han lavmælt.
Til Lyndi Fourie
Tilgi vår døvhet
Våre ører er modulert
For å høre de dødes stemmer
Som råder oss fra din grav
Vi hopper etter dine stille befalinger
Hendene som slapp løs tordenen på deg
For ni somre siden
Denne sommeren skjelver vi foran din trone
I vår tids tussmørke
Den sinte soldaten kom susende fra bushen
Prøvde forgjeves å hate
Lyktes i å såre
I dag leter geriljaen i bushen
Etter urter
For å helbrede hjerter hovne av sorg
Vis oss
Hvordan vi kan dempe raseriets brøl
Hvordan vi kan demme opp tårenes elver
Hvordan vi kan dele latter og jord
Jord og latter
Tilgi vår idioti
Våre sjeler er innstilt
Til å lytte til profetier
Ved graven til profeten
hvis blod vi har utgytt
hvis lære vi latterliggjorde
mens han gikk blant oss
Letlapa Mphahlele
