Rösli Flütsch (2. september 1918 – 5. juni 2008) øvde seg i å lytte etter Guds veiledning i mange år, faktisk helt frem til de siste dagene av sitt liv. Dette kan også kalles bønn, hvis man forstår det som å lytte til og snakke med Gud. Kanskje viet hun, etter hvert som hun ble eldre, enda mer tid til bønn enn før. Det var en kilde til åndelig fornyelse for henne, en kilde til styrke. Gjennom bønnen holdt hun kontakten med sine slektninger, men også med mange venner som bodde langt unna. Hun hadde en ekte interesse for mennesker og brydde seg om dem. Dette er hemmeligheten bak det vennskapet hun opplevde og som fylte livet hennes.

Dette hindret henne ikke i å være svært direkte overfor vennene sine til tider. Hun la særlig vekt på ekte ærlighet overfor seg selv og andre. Hun ville aldri late som overfor andre eller seg selv. Hos henne visste man alltid hvor man sto, og ingen ble tvunget til å utøve den smertefulle kunsten å late som! (Hentet fra prestens tale ved begravelsen hennes.)