Dora Milt

I Thalwil tok vi farvel med vår venninne Dora Milt, som gikk bort 25. august i år, i sitt 80. leveår etter lang tids sykdom. Dorli, som vi kalte henne, var klar til å gå bort: hun hadde forberedt sin begravelsesgudstjeneste, adressene var i orden, og hun hadde skrevet ned noen notater om sitt liv som den unge tyske presten i menigheten kunne bruke.

«Herre, lær meg å vandre på dine veier, så vil jeg følge din sannhets vei; gjør mitt hjerte rede til å frykte ditt navn» (Salme 86, v. 11): Dette verset, som hun fikk ved konfirmasjonen, fikk en stadig dypere betydning for Dorli; hun hadde i sine siste skoleår bestemt seg for å leve livet uten Gud. Som ung lærerinne uten tro, men stadig på jakt etter en større mening med livet, ble hun i 1936 invitert til et møte i Oxford-gruppene. «På slutten av dette møtet, skriver hun, fulgte en kollega meg til fots over fjellet; jeg knelte sammen med henne og betrodde mitt liv til Gud; det var min første bønn på mange år.» 

I 1946 ga Dorli opp yrket sitt og leiligheten sin og sluttet seg til en stor gruppe sveitsiske menn og kvinner som ønsket å engasjere seg for en moralsk og åndelig gjenoppbygging i Europa. Dette virkelighetsorienterte arbeidet stemte overens med hennes forståelse av forholdet mellom kristne og muslimer. Charis Waddy skriver: «Våre verter var folk fra dette landet, vi bodde hos dem og brakte dem budskapet om håp og fornyelse som vi hadde engasjert oss for helt fra vår ungdom.»

Da hun nærmet seg 70-årene, følte Dorli at hun etter alle disse årene med reising trengte et fast holdepunkt igjen. Det var ikke lett. Etter lang tids usikkerhet tilbød en gammel skolekamerat henne en sjarmerende liten leilighet i sin bygning. Dorli følte seg hjemme der; hun møtte gamle og nye venner der og levde sine siste år ganske rolig, med en forbløffende indre frihet.

Dorli var sportslig og særlig en lidenskapelig skiløper; hun var ikke sentimental; hun avskydde å spille seg opp, men var en mester i brevskriving: hvor mange venner, både nære og fjerne, har ikke hennes brev, skrevet med hennes vakre, jevne håndskrift, gitt glede? Vi vil bevare et takknemlig minne om henne.