Når krigene er over

Alle kriger har en ende - selv om det nå, midt i en eskalerende krig mellom Russland og Ukraina, desperat vold i Gaza og kontinuerlige massakrer i Sudan, er vanskelig å se for seg fred. Men sannheten er at enten vi tror det eller ikke, så vil freden komme. Spørsmålet er bare hva slags fred det blir.

Hver krig er unik, og det samme er årsakene til den. Men én dypt rotfestet, men nesten aldri innrømmet ingrediens i nesten all direkte vold er nødvendig - hat. Mens en nasjon tilsynelatende lever et fredelig liv, kan hatet i menneskehjertene langsomt få næring gjennom subtile propagandaløgner, ubearbeidede traumer fra fortiden eller hevntørst. Hatet vil vokse og hope seg opp, først uten at vi legger merke til det, for så plutselig å eksplodere i ny nedslakting.

Hvordan bygger vi da en fred som ikke bærer i seg kimen til en ny krig?

For 80 år siden lå Europa i ruiner, og nasjoner på hver sin side av frontlinjen fortsatte å frykte og hate hverandre. Forbrytelsene som var begått under krigen, virket så grusomme at ethvert håp om å bygge bro over de ødelagte relasjonene syntes langt borte. Mange europeere fryktet at en ny og enda mer forferdelig krig ikke var langt unna.

Men i løpet av relativt få år skulle verden få se et annet Europa - et Europa preget av forsoning og tillit.

Hva var den hemmelige faktoren som bidro til at solidariteten fikk næring i stedet for hat da freden kom?

-------------------------

"Når mennesket lytter, taler Gud, når mennesket adlyder, handler Gud. Når mennesker forandrer seg, forandrer nasjoner seg". Dette er det berømte sitatet fra Frank Buchmans tale 29. mai 1938 da han lanserte Moral Rearmament, i et desperat forsøk på å forhindre en storkrig.

Tragisk nok kom krigen året etter, og i løpet av seks lange år ble kontinentet praktisk talt ødelagt.

Før krigen brøt ut, hadde Buchman og MRA vært svært aktive - dusinvis av verdensomspennende kringkastede taler, store konferanser, private møter med politikere. Men disse anstrengelsene lyktes ikke i å forhindre krig - de onde kreftene var altfor sterke til at bevegelsen kunne overmanne dem.

Men akkurat som i historien om Kristi apostler, begynte historien om "forsoningens apostler" (et uttrykk Robert Schuman brukte i forordet til den franske utgaven av "Remaking the World") fra Moral Rearmament først for alvor i det mørkeste øyeblikket av nederlag og fortvilelse.

Akkurat som i dag må fremtiden ha virket vag og usikker for dem. Noen konkrete planer var umulige. Det som derimot var mulig, var å forberede folk på det som kunne komme etterpå.

Mens krigen raste, befant Frank Buchman seg i USA. Han etablerte, på en helt uplanlagt måte, fellesskap av "apostler" - først ved Lake Tahoe, senere på Mackinac Island. Og det var i disse spontane sammenkomstene at en form for fellesskapsliv basert på åndelig søken, vennskap og praktisk husarbeid begynte å ta form. Senere, etter at krigen var over, ble den overført til Caux og bidro til å skape en atmosfære av helbredelse. Et annet viktig aspekt ved denne perioden var at den åndelige renheten og rikdommen i Tahoe- og Mackinac-fellesskapene oppmuntret til kreativitet, noe som førte til noen av de beste skuespillene, sangene og bøkene. I etterkrigstiden skulle de bli avgjørende instrumenter for å bygge tillit og forsoning. Alan Thornhill skrev for eksempel "The Forgotten Factor" inspirert av sitt liv i MRA-fellesskapet ved Lake Tahoe, mens Peter Howard produserte boken "Innocent Men".

Hvordan MRA-arbeidet konkret skulle arte seg etter krigen, var umulig å forutse. Det eneste man kunne gjøre i disse mørke årene, var å skape et miljø der folk kunne forandre livene sine, og utstyre dem med verktøy til å ta forandringen videre når tiden var inne. Det var aldri noen garanti for at det stille arbeidet med å "forandre mennesker" ville bære synlige frukter. Men det gjorde det.

---------------------------------

Da det nedlagte Caux-palasset ble kjøpt i 1946 og ved hjelp av hundrevis av frivillige omgjort til et nytt MRA-konferansesenter, var de første som ankom, mennesker fra land som nettopp hadde overstått krigsårene. Hver og en av dem som var på disse etterkrigskonferansene, var traumatiserte, fulle av frykt og fordommer. Mange var håpløse.

Jens Jonathan Wilhelmsen var blant dem som kom til Caux kort tid etter åpningen. Han forteller i sine memoarer at han ankom i en svært forbitret tilstand, overbevist om at atomkrigen var på vei. Derfor var han i begynnelsen lite interessert i samlingen, og foretrakk heller å gå turer i fjellene. Likevel var det flere ting som fascinerte ham: kontakten med 500-600 mennesker fra ulike land, teaterstykker, musikk og sang, og fremfor alt stemningen av solidaritet og fellesskap, uavhengig av klasse, alder eller rase. Deltakerne på konferansen "representerte et slags klasseløst samfunn der alle tok del i det praktiske arbeidet på senteret. Et felles mål betydde åpenbart mer for dem enn deres ulikheter. Og de hadde en smittende overbevisning om at en annen verden var mulig."

Det som også gjorde stort inntrykk på Jens Jonathan, og litt senere på hans fetter Sturla Johnson, var historiene som ble fortalt på podiet i storsalen - historier om mennesker som delte sine erfaringer, og som visste at "hvis man ville forandre verden, var det beste stedet å begynne med seg selv". (Jens Jonathan og Sturla Johnson delte disse inntrykkene i sitt foredrag med meg i 2022). Og for noen historier det var! Irène Laure, en av lederne i den franske motstandsbevegelsen, ba om unnskyldning for sitt hat til tyskerne. Norske kirkemenn fortalte om hvordan to motsatte parter i Den norske kirke hadde forsonet seg etter å ha sett på sine egne holdninger. (Denne historien er gjengitt i J.J. Wilhelmsens memoarer ("Øyevitne til det umulige", s. 17) Franske forretningsmenn og arbeidere i tekstilindustrien, som Maurice Mercier hadde brakt til Caux, rakte hverandre hånden. I Caux-palassets storsal blandet store spørsmål seg med historier om konfliktløsning i familier. Nasjonale og private dimensjoner fremstod som like viktige perspektiver for å hjelpe folk til å se på hva i livene deres som krevde nytenkning.

Man skulle kanskje tro at det å observere mørkere sider i sitt eget hjerte ville drive en person inn i depresjon. I Caux var det tvert imot slik at det å se hva som konkret trengte oppmerksomhet, det være seg krangler med ideologiske motstandere eller søskenkrangler, hjalp tusenvis av mennesker til å endre livene sine. Resultatet var at deres rolle i den store verden ble tydeligere for dem selv. Å "ordne opp" med broren og faren hjalp Sturla Johnson til å finne ut hva han kunne gjøre i en større skala, i afrikanske land. Den helbredende effekten av ærligheten med stefaren oppmuntret Jens Wilhemsen til å bli med i MRA-teamet for å arbeide i Tyskland, og noen år senere i andre traumatiserte land, som Japan og Afrika. Peter Everingtonsforsoning med en ung tysker var en viktig faktor for at Peter ble klar over sitt eget ansvar for det britiske imperiets urett. Som et resultat viet han livet sitt til arbeidet i arabiske land.

Jeg husker min egen erfaring, mer enn 60 år senere. Det som fungerte for meg, var nøyaktig det samme som fungerte for de første etterkrigsgenerasjonene. Akkurat som Jens Jonathan hadde jeg før jeg kom planlagt å vandre, for det meste i fjellene. Men jeg ble fengslet av det som foregikk rundt meg. Historiene fra plattformen - for eksempel imam Ashafa og pastor James i Nigeria og Kevin Rudds historie om unnskyldningen til aboriginene i Australia - viste meg på en levende måte at aktiv omvendelse og oppriktig tilgivelse skapte håp der det ellers bare ville vært fortvilelse. Å være en del av et "klasseløst samfunn" og gjøre min del av den praktiske tjenesten til beste for oss alle i senteret, samt vennskap med mennesker fra hele verden, var to andre faktorer som endret mitt syn for alltid.

Effekten av Caux var både veldig intim - fordi det berørte de dypeste strengene i folks hjerter - og veldig global: Folk forlot Caux med ideer til sine egne situasjoner i dusinvis av land over hele verden. Det var studenter som Jens, Sturla og Peter, men også politikere, journalister, industrifolk, religiøse ledere, fagforeningsfolk fra Europa, Asia, Afrika og Amerika... Som en konsekvens av dette ble det mange steder der det hadde vært splittelse og splid - som for eksempel i det kommunistkontrollerte Ruhr-området eller i det postkoloniale India - bygget solidaritet og varige broer.

I Europa gikk dette hånd i hånd med prosessene på det øverste politiske nivået, der Robert Schuman, Jean Monnet, Konrad Adenauer og Alcido de Gaspari la grunnlaget for den fremtidige europeiske unionen. Ville deres prosjekt ha lyktes om ikke millioner av mennesker hadde lært å si unnskyld, tilgi og stole på hverandre igjen? Ville MRAs innsats - i Caux, i Westminster Theatre eller gjennom omreisende team og enkeltpersoner - ha ført til en vellykket gjenoppbygging av Europa hvis det ikke hadde vært visjonære politikere til å organisere transformasjonsprosessen?

Vi kan mene at forsoningen og gjenoppbyggingen etter krigen for 80 år siden var et mirakel - men det var også et mirakel som var svært godt forberedt.

-------

Flere ødeleggende kriger pågår akkurat nå. Når de tar slutt, hva vil de etterlate seg? Bitterhet, traumer, hat, hevnlyst og kimen til nye kriger vil være et lett forutsigbart landskap i Ukraina, Russland, Gaza, Sudan...

Men vil det være håp om at noe annet kan skje? Er det en sjanse for et nytt mirakel?

Hva må vi forberede i dag for å være klare til å overvinne nye eskaleringer av hat i fremtiden?

Det blir mange spørsmål å stille og reflektere over, ikke minst om de konkrete verktøyene som skal tas i bruk i det 21. århundret, internasjonale sentre som skal opprettes, programmer som skal gjennomføres. Men hovedspørsmålet handler om oss selv. Er vi klare til å lytte? Har vi mot til å adlyde og begynne med oss selv? Er vi klare til å forandre oss?

Elena Shvarts, Moskva

Noen av ideene som kommer til uttrykk i teksten, er inspirert av mine samtaler med Philip Boobbyer og Peter Everington.